Jeg er en ekspert på å løpe bort. Klokken 17 løp jeg bort fra min dysfunksjonelle familie i Minneapolis for å bli med i sirkuset. Jeg løp vekk fra sirkuset, hvor jeg hadde funnet fremvoksende suksess som en klovn, for å bli misjonær i Thailand. To år senere var jeg tilbake med Ringling Brothers, men løp bort igjen - denne gangen for å bli med i et hjem; min egen. Jeg giftet meg og prøvde å sette meg gjennom college. Men jeg løp bort fra det, og dro familien min med meg da jeg forfulgte større og større drømmer med mindre og mindre gjørmeutstillinger. Til slutt vokste min kone opp med mine Peer Gynt-lignende aktiviteter. Etter skilsmissen løp jeg bort igjen - denne gangen til alkohol. Til tross for stridene mot drikking i min kirke fant jeg en perversom solace i selvmedisinering med endeløse cocktailer. Men jeg klarte alltid å nøktere opp i tid for å delta på kirketjenester på søndag.
En kald mars søndag, da jeg bodde hos min enke mor tilbake i Minneapolis, dro jeg til Rask og vitnesbyrd Møte ut i Roseville. Dette er et møte hvor noen i menigheten er fri til å komme opp og vitne kort om deres tro og følelser om deres forhold til Frelseren, blant annet. Svært hungover, jeg satt sullenly i min pew og skrev ned en akkurat av hver høyttaler på flybladet av Skriftene mine. Det var åtte av dem, menn, kvinner og barn - og av en eller annen pervers grunn ønsket hver en av dem å si hvor takknemlig de var for deres koner, ektemenn og foreldre. Først ble jeg lei av deres ord; så ærgerlig; så rasende og så dypt deprimert. Da møtet var over, følte jeg meg så alene og elendig at jeg måtte gå og drikke. Flere kvartaler unna var et hotell som serverer en champagnebrunsj. Jeg hadde akkurat tre reker og tre flasker veldig billig champagne.
Jeg klarte å kjøre hjem til min mors hus, lede bilen forsiktig inn i garasjen, lukke garasjeporten og så la motoren gå, da den strålende drunken ideen kom til meg at jeg nå kunne avslutte denne store lidelsen. En berømt mann i min kirke sa en gang: "Ingen suksess kan kompensere for svikt i hjemmet." Denne setningen spiste bort på meg som en lamprey ål, suger ut min åndelige tarm. Jeg personifisert nå den typen feil; en alkoholholdig døddød pappa, langt bak i barnas støtte og ute av kontakt med barna mine. Tiden for å avslutte alt å blande av denne dødelige spolen; å shuffle av til Buffalo.
Så satt jeg der, med motoren løpende, vekk på vakt på slutten.
Men garasjen var gammel og tre og porøs. Det tok lang tid; Jeg måtte tisse. Og en ny episode av X-filene ville være på snart. Jeg lurched for hanskerommet, hvor jeg vanligvis holdt en X-Acto kniv. Jeg kunne kutte håndleddene mine for å få fart på det. Men dammit det var ikke der lenger.
Så jeg sto stoisk venter og til slutt fuktet meg selv. Jeg beklager ikke å drikke mer på champagnebrunchen, så jeg kunne passere ut i garasjen - karbonmonoksidet HAD kom til meg før eller senere.
Men da sa jeg "til helvete med det," slått av motoren, og gikk inn for å dusje og se på X-filene i soverommet mitt, hvor jeg endelig kastet og passerte.
Ikke akkurat en epiphany. Men det var plagsomt og pinlig nok til å sende meg til AA, hvor jeg fant en god sponsor og et uttrykk for vilje til å leve. Og endelig sluttet å løpe bort.
Siden da har jeg gjort mange slips - i å drikke, i å prøve å utvikle ærlige og nærende forhold til andre kvinner, i å starte flere nye karrierer, og i å koble sammen og gjøre fred med barna mine og deres mor. Jeg anser ikke meg selv en suksess så mye av noe - men jeg er en overlevende; og det er nok for meg akkurat nå. Jeg vil ikke lenger drepe meg selv, og jeg vil ikke lenger drikke hele tiden. Hver dag er en gave fra Gud - og som kornball som det kan høres, har det vært min lodste; bringer meg til en glad stemning der jeg kan lese artikler om utrolige damer som Charo og chuckle tolerantly på hva Mark Twain valgte å ringe "The Damned Human Race." Det er alt bra, ikke sant?
No comments:
Post a Comment